Romanifolket/taterne – dokumentene forteller


Historie Vg3

  • gjøre rede for den norske nasjonalstatens politikk overfor urfolk, nasjonale og etniske minoriteter på 1800- og 1900-tallet, og diskutere noen konsekvenser av denne politikken.
  • utforske ulike korte historiske framstillinger av en og samme hendelse, og diskutere forfatternes valg av innfallsvinkel og spørsmålsstilling.

Oppgaven

Sammenlign flere av kildene om statens tiltak overfor romanifolket/taterne.
Gjør rede for hovedsynet til de ulike forfatterne. Diskuter de ulike innfallsvinklene. Hva er bakgrunnen for at disse historiene framstilles ulikt? Hvilke kilder mener dere er mest troverdige når denne historien skal fortelles?

Ulike kilder

De fleste bruker i dag gjerne Google, Wikipedia eller nettbaserte leksikon for å finne informasjon om et emne. Slike kilder kan gi mye nyttig informasjon, men det er også mange andre spennende kilder å ta i bruk når man skal fordype seg i historien.

Brev er en interessant kilde. Noen har kanskje en koffert på loftet med personlige brev, som ofte vil være en fin historisk kilde. Det finnes brevsamlinger over mer kjente personer, blant annet i offentlige arkiver.

Foto: Oslo byarkiv.
Brev er en interessant kilde. Noen har kanskje en koffert på loftet med personlige brev? Det kan være en fin historisk kilde. Det finnes også brevsamlinger over mer kjente personer, blant annet i offentlige arkiver.

Gå selv til originalkildene Arkiver er samlinger med skriftlige kilder, og det meste du finner der er tilgjengelig for alle. I arkivene finnes det en rekke kilder som kan brukes til å finne ut mer om fortida. Slike kilder kan være:

 

Historiske kilder gir kunnskap og liv til det som har skjedd tidligere, men husk at arkiv er samlinger av dokumenter opprettet med en hensikt og i en sammenheng. De gir derfor ikke nøytral informasjon. Vær alltid kritisk til det som står og sjekk med annen informasjon du har. Flere kilder gir et mer troverdig bilde. Førstehåndskilder er ofte mer troverdige enn andrehåndskilder. Hvis vi intervjuer en person som var med på en hendelse, snakker vi om en førstehåndskilde. Snakker vi med personer som har fått kunnskap om den samme hendelsen fra andre, er det en andrehåndskilde. Dette har betydning for det kritiske blikket på kilden, noe har kanskje forsvunnet på veien.  Kilden kan også være preget av den som overleverer hendelsen (Bergkvist, 2015).
 
Vil du vite mer om hvordan du kan bruke historiske kilder når du skal skape en fortelling, kan du lese et intervju med historiker Johanne Bergkvist her.


Visste du at i byarkivet i Oslo finnes det mange spor etter de reisendes liv og virke….

Brosjyre omstreifermisjonen

Bilde: Norsk misjon blant hjemløse. Askviknes barnehjem. Riksarkivet.
Fra slutten av 1800-tallet ble de reisende sett på som et problem som trengte en politisk løsning. Vergerådsloven, eller Lov om behandling av Forsømte Barn kom i 1896 og ga det offentlige rett til å gripe inn og ta barna fra foreldrene.

 

Løsgjengerloven som kom i 1900, hadde store konsekvenser for romanifolket/taterne. Med hjemmel i lovens § 7 kunne «omstreifere» som ikke kunne overbevise politi eller domstol om at de hadde lovlig erverv, tvangsbosettes. En privat stiftelse ble satt til å gjennomføre den statlige politikken mot romanifolket/taterne i praksis. Fra 1897 og helt fram til 1989 overlot staten ansvaret for arbeidet med romanifolket/taterne til Foreningen for motarbeidelse av omstreiferondet, som siden skiftet navn til Norsk misjon blant hjemløse, også kalt Misjonen. Misjonen ble i hele denne perioden delegert ansvaret for myndighetenes politikk, og all sosial støtte og hjelp gikk gjennom dem. Foreningen ble etablert og ledet av Jacob Walnum. Misjonens viktigste satsningsområder var tiltak rettet mot barn av romanifolket/taterne og å få romanifolket/taterne bofaste. De drev både skoler, barnehjem og arbeidskolonier, hvorav den mest kjente var Svanviken Arbeidskoloni på Nordmøre.

 

Myndighetenes politikk fortsatte på 1900-tallet, og hadde som sitt klare mål at romanifolket/taterne skulle tilpasse seg storsamfunnet og gi opp sin reisende livsform (Glomdalsmuseet, u.d.).


Lover med konsekvenser for romanifolket/tatere
-Vergerådsloven (1896) ga mulighet til å kunne barna tas fra foreldrene.
-Løsgjengerloven (1900) kriminaliserte den omstreifende livsform i seg selv.
-Handelsloven (1907), revidert i 1929 og 1935 vanskeliggjorde omførselshandel
-Dyrevernsloven (1951) hadde et tillegg om at omstreifere ikke fikk lov til å holde hest i forbindelse med næringsvirksomhet.
-Lov om sterilisering (1934) bidro til at mange kvinner av romanifolket/tatere ble sterilisert mot sin vilje.
Les mer om disse lovene og politikk og tiltak overfor romanifolket/tatere 1850 – 2000 i NOU 2015:7 kap 4.


Bilde:barnehjemmene Barnehjemmene og deres principer Foreningen for motarbeidelse av omstreifervesenet, beretning om foreningens virksomhet, 1900 30. juni 1903, afgiven af sekretæren. Griegs bogtrykkeri, Bergen. 1903. Rettigheter: Riksarkivet i Trondheim.
 
Vergerådsloven var det viktigste verktøyet Norsk Misjon blant hjemløse hadde i kampen for at barna ikke skulle overta foreldrenes kultur og for å integrere dem i det norske samfunnet. Ifølge loven kunne barn under 18 år overlates til en annen familie eller institusjon, om barnet hadde gjort noe galt, hvis forholdene i hjemmet var kritikkverdige, eller om barnet viste en vanskelig atferd som hverken hjem eller skole klarte å hanskes med.
 
Misjonen åpnet sitt første barnehjem i 1900. Innen utgangen av 1929 hadde de åpnet i alt 6 barnehjem. Minst 1500 barn av romanifolket/tatere ble i perioden 1900-1970 fjernet fra sine foreldre og tvangsplassert i barnehjem eller fosterhjem. Et ukjent antall barn ble i samme tidsrom plassert på skolehjem. Jacob Walnum, lederen av Misjonen, mente at det beste for å få slutt på “omstreiferondet” var å ta barna fra foreldrene før de fikk smaken på det reisende livet. ”Berger du barnet, berger du slekten” ble Jakob Walnum sitt motto i dette arbeidet (Glomdalsmuseet, u.d.).


Glomdalsmuseet har samlet en rekke personlige beretninger. Her kan du blant annet lese Arnes fortelling om opphold på barnehjem. latjo droml

Eierrettigheter Statsarkivet i Trondheim

Eierrettigheter Statsarkivet i Trondheim.

Svanviken arbeidskoloni lå på Nordmøre og ble drevet av Norsk Misjon blant hjemløse. Hensikten med institusjonen var å få de reisende til å bli bofaste. Svanviken arbeidskoloni ble opprettet i 1908 og nedlagt først i 1989. I løpet av de femti første årene kolonien var i drift, hadde omtrent hundre familier opphold der, blant dem var det rundt fem hundre barn. Finn ut mer om Svanviken på kildenett


 
 
Målet med Svanviken var å få romanifolket/taterne til å glemme sin tradisjonelle levemåte og kultur. På Svanviken skulle de lære å bli bønder og å innrette seg etter de bofastes kultur. Ideen bak Svanviken har blitt formulert klart av ulike bestyrere gjennom tidene. Bestyrer, Knut Myhre, uttalte seg blant annet til Norsk Ukeblad i 1963:
Det vi gjør er bevisst å utrydde et folks egenart, deres språk, deres livsform. Vi prøver å løsrive dem fra forbindelsen med slekten, som de tidligere har følt seg knyttet til med sterke bånd. Vi prøver å gi dem eiendom og forpliktelser, vaner og behov som ikke lar seg forene med den omstreifertilværelsen de har vært vant til og som deres forfedre har levd gjennom århundrer. Det er en radikal framgangsmåte, og vi må riktignok spørre oss: Har vi rett til det?Norsk misjon blant hjemløse er heldigvis ikke i tvil om svaret; Vi har rett.For de små barnas skyld tar vi oss den retten. Omstreiferlivet er i hele sin art og tradisjon ikke innstilt på egentlig samarbeid med, men på å utnytte samfunnet. Parasittisk. Men slik samfunnet har utviklet seg, er det nær sagt umulig å leve omstreiferlivet uten å komme i konflikt med loven.
(Glomdalsmuseet)


Glomdalsmuseet har samlet en rekke personlige beretninger. Her kan du blant annet lese Trygves fortelling fra Svanviken. .latjo droml

GodinSAO Foto 8295-2
 
Godin Hagvald ble født i 1882 i Grong i Nord-Trøndelag og var sønn av Slidre-Fredrik og Torpe-Maja (se opplegg for ungdomsskole). Hans livshistorie tegner et interessant bilde av en persons møte med myndighetenes assimileringspolitikk overfor de reisende.
 
Godin var bare 18 år gammel da han ble plassert i det beryktede Botsfengselet på Grønland i Kristiania. Der lærte han å skrive, noe som ga han tilnavnet «Skriveren» blant reisende. I kirkeboka for Botsfengselet (13.september 1903) står det om Godin at han hadde god kunnskap, god oppførsel og et alvorlig livssyn, «men hans Taterbyrd og Opdragelse indeholder liden Bergen for Fremtiden» (Bergkvist og Vigart 2015).

Godin_og_Marie_Nikolaysen_(2)
 
I 1910 kom han med kone og tre barn til Svanviken arbeidskoloni.
 
Da Godin reiste fra Svanviken, sto det skrevet i rapporten:

Godin Fredriksen med hustru og 3 barn, optat paa Svanviken 17/3 1910, avreist fra Svanviken 16/7 1911, blev bosat paa Strømmen, hvor han har faat fast arbeide ved Strømmens trævarefabrik. Det har gaat ham og familjen godt.

På tross av oppholdet på Svanviken og fast arbeid, opplevde likevel Godin og kona å bli fratatt fem av barna sine med hjemmel i Vergerådsloven (1896) (Vigardt 2012).

IMG_0750Godin var svært opptatt av reisendes rettigheter og krevde en omlegging av Misjonens arbeid. Han krevde at reisende skulle få fulle rettigheter som norske borgere, og at det skulle dannes et eget vergeråd for barna som ble tatt. I 1933 opprettet han, sammen med flere andre, «De forsømtes Mission», som en motkraft. Godin skrev en rekke brev til generalsekretæren i Norsk Misjon Blant Hjemløse, pastor Ingvald B. Carlsen. Her får vi et innblikk i hans liv og tanker. Kritikken mot Misjonens virke er til tider bitende (Bergkvist og Vigart 2015).
 
Godin er et viktig eksempel på en person som ble møtt med urettferdighet, men som ikke lot seg knekke. Han var en pioner i arbeidet for romanifolket/taternes rettigheter i Norge. Han stilte direkte krav til Misjonen og krevde like rettigheter som norsk borger. Godin var formet av sine personlige erfaringer med tvangsassimileringen, og brakte disse erfaringene videre til å formulere kollektive krav. Hans kritiske stemme skulle vinne respekt blant andre reisende, og særlig arbeidet for de bortsatte barna blir fremhevet. Godin mente myndighetenes assimilasjonspolitikk ville skape bitterhet og hat mot samfunnet (ibid).
 
Godin var velformulert og utholdende og skrev flere brev til myndighetene. Disse brevene er bevart i arkivet etter Norsk Misjon Blant Hjemløse i Riksarkivet.
Til tross for at mange reisende ble utsatt for en statlig politikk som skulle frata dem verdighet og knekke dem som folk, klarte romanifolket/taterne å overleve som folk, som stolte og bevisste individer. Godins velformulerte kritikk og organisering av motstand er et meget godt eksempel på dette og kan stå som et symbol på reisendes overlevelse og styrke.

 

Bildene over:
– Foto: Godin Hagvald Fredriksen, 18 år. Fangealbum, Statsarkivet i Oslo.
– Godin og kona, Anna Marie. Arkivverket.
– Brev fra Godin til Misjonens generalsekretær. Arkivverket.

Gransk kildene

Sammenlign flere av kildene om statens tiltak overfor romanifolket/taterne som du finner i bildegalleriet under.
Gjør rede for hovedsynet til de ulike forfatterne. Diskuter de ulike innfallsvinklene. Hva er bakgrunnen for at disse historiene framstilles ulikt? Hvilke kilder mener dere er mest troverdige når denne historien skal fortelles?

Godins brev er skrevet for hånd. Her finner du transkriberinger i word-tekst.

 

 

Forslag til oppgaver

• Hvilke tiltak satte staten i gang på slutten av 1800-tallet og utover 1900-tallet for at romanifolket/taterne skulle tilpasse seg samfunnet og bli «norske»?
• Hvorfor mente staten at det var nødvendig med slike tiltak?
• Hvilke holdninger hadde staten til romanifolket/tatere på 1800- og 1900-tallet?
• Finnes lignende holdninger i dagens samfunn? Utdyp.
• Hva menes med «assimilering»?
• Hva anså misjonen for hjemløse som sin hovedoppgave?
• Hva gikk vergerådsloven ut på?
• Hvilke rettigheter kjempet Godin for?
• Hva menes med at Godin ble regnet som en pionér i arbeidet for romanifolket/taternes rettigheter?
 

Diskuter

• Hvilke konsekvenser fikk denne assimileringspolitikken for Godin og hans etterkommere?
• Hvordan tror dere situasjonen for romanifolket/taterne i Norge ville vært i dag om deres kultur var akseptert og verdsatt?
• Vi snakker ofte om å lære av historien. Hvis dere tenker over holdninger i dagens samfunn, synes dere at vi lært av historien?

 

Kilder

  • Bergkvist, J. (2015, desember) (N. Tone Evensen, Intervjuer)
  • Foreningen for motarbeidelse av omstreifervesenet. Beretning om foreningens virksomhet 1900 – 30. juni 1903. Barnehjemmene og deres principer. Bergen: Griegs boktrykkeri. Hentet fra https://www.tfb.no/cgi-bin/websok-kildenett?tnr=650
  • Glomdalsmuseet (u.d.). Latjo drom. Hentet fra: http://old.glomdalsmuseet.no/html/romani/latjo-drom/storsam/storsamf_svanviken.htm
  • Bergkvist J. og Vigardt K.S (2015). Anlæg for oposition.I NOU 2015:7. Vedlegg 4. 62 -92. Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/4298afb537254b48a6d350dba871d4ce/NO/SVED/Vedlegg_Assimilering.pdf
  • Vigardt, K. S. (2012). De reisende i byen, Romanimanus ando baro foro. Tobias, ss. 71-82. Hentet fra https://www.oslo.kommune.no/OBA/tobias/pdf_arkiv/Tobias2012-1.pdf