Bli kjent med skogfinnene gjennom skjønnlitteratur

 


Norsk etter 10. trinn
Samtale om form, innhold og formål i litteratur, teater og film og framføre tolkende opplesing og dramatisering
 
KRLE etter 10. trinn
Diskutere aktuelle spørsmål som oppstår i møte mellom religion, kultur og samfunn

Oppgave

Ta for dere et av utdragene fra Britt Karin Larsens bøker og gå grundig inn i tematikken. Velg ett av utdragene og les først hver for dere. Etter å ha lest teksten jobber dere sammen i grupper og svarer på spørsmål knyttet til det tekstutdraget dere har valgt. Skriv svarene inn i tokolonnenotatet som dere finner under hvert av tekstutdragene. Dere skal samtale om form og innhold i utdraget, for deretter å gi en tolkning av teksten. Dere kan dramatisere, skape film eller fortelle.

Romanserie om skogfinnene

Bilde: Cappelen Damm

Bilde: Cappelen Damm

Forfatteren Britt Karin Larsen har skrevet en syv-binds romanserie om skogfinnene. Handlingen er lagt til Finnskogen, i grenselandet mellom Hedmark og Värmland, dit finske innvandrere begynte å komme på 1600-tallet på grunn av uår og nød hjemme i Finland. I bøkene møter vi blant annet Taneli, Lina, Valkolakajsa og Noppi Mattis, etterkommere etter finske emigranter som slo seg ned i granskogsområdene. Bøkene beskriver livet her som noe helt særegent, med røykstuer, badstuer, østfinsk språk og en tro på magi som holdt seg i flere hundre år.
 
Opplegget inneholder tre utdrag fra to av bøkene i romanserien. To utdrag er hentet fra Det vokser et tre i Mostamägg, og det tredje utdraget er hentet fra Før snøen kommer.
 
Larsen skriver om livet slik det ble levd, og opplevd, i en tid der den som ikke var konfirmert, ikke ble regnet som voksen og heller ikke kunne få kjøpt seg gård og grunn, der fattigdom gjorde at mange barn ble satt bort og familier spredt, og der redselen for myndighetene var stor blant dem som var kommet vandrende østfra, og som kanskje ikke en gang var skrevet inn i kirkebøkene. Når skogfinnen August gifter seg med norske Tora på slutten av 1800-tallet, viser Britt Karin Larsen hvilke uoverstigelige fordommer som eksisterte mellom skogfinnene og de norske. Trusselen om krig er ekstra problematisk for skogfinner som jo både bodde i «Nörje» og Sverige. Om det brøt ut krig, kunne de komme til å måtte drepe hverandre.
 
Tidene forandrer seg utover 1800-tallet. Slitet og strevet er der, men de unge på Finnskogen ser nå alternativer. Kapitalkreftene omformer og henter ut mennesker fra landsbygda til byene og Amerika som lokker med arbeid, penger og nye muligheter. Skogeiere kjøper opp granskogen for en slikk og ingenting. Gamle profesjoner som tømmerfløting og bjørnejakt, er i ferd med å dø ut sammen med «mesterne» i faget. Også språket står i fare, det gamle finske språket som i større og større grad blir borte til fordel for norsk og svensk. Vemodet og sorgen over det som er i ferd med å forsvinne ligger som et bakteppe i den fjerde boken.
 
Larsen får sagt mye med få ord. Hun starter gjerne med en allmenn betraktning, eller en naturbeskrivelse, før hun fokuserer på ett enkelt menneske, en hendelse eller en konkret scene. Fugleperspektivet gir plass til et mylder av karakterer og gir rom for refleksjoner, spørsmål og betraktninger. Larsen er en lyttende forfatter. Hun har hørt på gamle mennesker og deres vandrehistorier. Hun er dessuten en spørrende forfatter som åpner opp for refleksjon (Halvorsen 1991) (nrk.no 2012).

 

Britt Karin Larsen

Bilde: NRK, bokprogrammet

Bilde: NRK, bokprogrammet

Britt Karin Larsen (f. 1945) bor i Hedmark og har skrevet dikt, barnebøker, dokumentarbøker og romaner. Hun debuterte med samlingen 5 mg blues og andre dikt i 1978. Trilogien om romanifolket/taterne er et hovedverk i forfatterskapet: De som ser etter tegnn (1997), De usynliges by (1998) og Sangen om løpende hester (1999).
 
Larsens bøker om livet på Finnskogen – Det vokser et tre i Mostamägg (2009), Himmelbjørnens skog (2010) Som steinen skinner (2011), Før snøen kommer (2012), Det synger i lauvet (2013) Slik treet faller (2014) og Kaldere mot natten (2015) – har høstet strålende kritikker i Norge så vel som i utlandet (Bokklubben.no).
 
Her kan du se et intervju med Britt Karin Larsen  fra Bokprogrammet som ble sendt på NRK i 2012. Britt Karin Larsen forteller om hvordan hun har jobbet for å kunne skrive disse bøkene. Etter 2012 har det kommet ytterligere fire bøker i serien.

Roman: Det vokser et tre i Mostamägg

Forfatter: Britt Karin Larsen

Cappelen Damm forlag. 2009
Utdrag side 48 – 60Tekstutdrag 1 som PDFTokolonnenotat

På en furumo i skogen ligger en stabel av materialer ment til en kirke, planker framkjørt på vinterføre, for det som er tungt kan ikke fraktes på annet enn vinterføre.
Ja, et gudshus er under planlegging, og det haster, til nå har nærmeste kirke ligget fire mil unna, dit enkelte ikke har våget seg annet enn flokkvis og med våpen. Langs Storelva der pilegrimsveien til Nidaros går kom kristendommen fra Solør i Nörrje med Hellig Olav, men vest for denne elva hvor det nye folket har slått seg til har ingen prester funnet fram, så en har fryktet at gammel hedendom skal slå rot hos mennesker som uten blussel bader sammen i badstuer og lar fremmede dele sine senger, om de fremmede ikke er ute i onde hensikter.
 
Dalfolket har korset seg over slike tilstander, og holdt døtrene sine unna skogfolkets sønner, som kommer til bygda som en gråkledd sverm for å gå i kirken og handle, ja, i gamle dager gikk handelen for seg i selve kirken, visst, siden de ikke skjønte et ord av det presten sa, og like godt kunne bruke messen til noe nyttig. Om de ikke er i nød for varer som kaffe, tobakk og såkorn eller har lik som skal begraves, blir det også nå til dags dårlig med kirkegangen, en tar ikke en bygdetur som varer i flere dager for åndelighetens skyld, bare.
 
– Skal du til kirken til Mikkelsmesse? Kan en nabo spørre en annen.
– Nei, jeg har alt jeg trenger i huset, så jeg skal ikke til kirke…
Hedninger, det går rykter om at skogfolket er hedninger, som ikke alltid engang sørger for at de døde kommer i viet jord, om en ikke er over dem og passer på dem som en smed, og hvem kan være over dem, så langt fra folkeskikken, hvem kan se hva de driver med, annet enn himmelens fugler. Nå er det vinter, og langt der nede i skogen strever en menneskeprikk seg fram, en mann som sleper en skikjelke etter seg, det er den nye presten som er kommet
(…)
 
side 55 – 56
Han lar kjelken stå og dukker inn mot den vesle døra hvor et vedreis ved siden av skjermer mot snøføyken, slik at steinhella ennå har delvis synlige spor av sko. Men hvor lenge er det siden? Rommet han kommer inn i virker bekmørkt først, bortsett fra lysstrimen fra en vindusglugge. Det er ingen varme som slår mot ham, slik som så ofte ellers i disse røykstuene, hvor fyringsved er det eneste man har nok av. Ovnshullet gaper svart mot ham, og heller ikke i grua er det spor av glør å se. Soveplassen på ovnsbenken er tom, men i stillheten hører han en svak, knistrende lyd. En mus?
 
Lyden kommer fra den mørkeste kroken, og da han går borttil oppdager han ganske riktig musa, der den piler over en skitten saueskinnsfell og forsvinner.
Men det ligger noe under fellen. Nå ser han en krokete hånd komme til syne over kanten av skinnet, og to øyne dypt inne i et rynkete, innfallent ansikt, de sperres opp, plutselig og munnen åpner seg til et skrik uten lyd.
 
Er det djevelen selv hun tror hun ser, den gamle der under fellen?
Han vil si at hun ikke skal være redd, at han er den nye presten, bare, som hun aldri har sett, han vil spørre hvor hun har ildstålet, og tyristikkene, slik at han kan få gjort opp varme, men kanskje vil hun ikke forstå, derfor trekker han fram fra brystet den svarte Bibelen med korset, holder den varsomt fram for henne og peker på seg selv.
 
Vil angsten hennes bli enda større nå? Nei, nå forsvinner skrekken fra de mørke øynene, blikket roer seg inne i nettet av brune rynker.
 
– Er tet tu, bastor? Kommer det stille.
Det syngende språket der d høres ut som t og p høres ut som en b og motsatt, der det skarpe blir mykt og det myke blir skarpt, han kan ikke annet enn synes at det er vakkert, uansett hvor mye det hånes. Og denne kvinnen er knapt noen hedning, fordi ordene hun mumler nå, med blikket rettet mot korset, gjenkjenner han som «Fadervår» på finsk, etter det lille han selv har lært. Han ser seg om, men det er ikke tegn til andre i huset, og bortsett fra noen smuler motti på en tretallerken ved siden av den gamle er det heller ikke spor av mat.
(…)

side 58- 60
Hånden hennes som klemmer rundt hans er tørr, varm, den har en underlig kraft i seg, var det derfor han synes å kjenne tankene hennes under sin egen hud, tankene til en kvinne som han aldri før har truffet?
– Les for meg, hvisker hun og ser mot boka han holder.
– Men det er på svensk…
– Kuts ord er Kuts ord, om det så er på svensk! Og så vil jeg ha…
– Hva vil du ha?
– Syndenes forlatelse, om bastoren kan gi meg det…
– Herren den Gud kan. Han gir forlatelse til alle som ber…
Blikket hennes får en uro over seg igjen mens hun folder hendene, hun strever litt med det, og da han vil hjelpe henne kjennes fingrene hennes kaldere ut.
– Om bastoren også kunne be for dotter min og barna…
 
Alle disse barna uten fedre, skogen vrimler visst av dem, av liv det knapt kan komme annet enn nød og fattigdom ut av, om man hadde fulgt Guds bud og kjempet mot kroppens lyster ville mange lidelser vært unngått, men vil noen greie å formidle den opplysningen?
 
(…)
Han ber med henne, mens han holder sin varme hånd over hennes magre fingre. Med lukkede øyne ber han til han kjenner noe som ligner fred komme til sitt eget hjerte, men kommer den også til hennes? Da han ser på henne ligger hun også med øynene igjen, mens munnen beveger seg, den beveger seg i sin egen rytme, sitt eget språk, men er de ikke der hvor alle språk møtes og blir ett? Der hvor ingenting kan mistolkes, ingenting kan skape forvirring eller angst?
Det går opp for ham at det er første gang han holder en gammel kvinnes hender, for i huset hvor han vokste opp var det ingen riktig gamle. Det er en første gang for alt, og en siste, her i skogene med et liv fremmed for ham kan det bli en første gang for mange ting.
 
– Nå går jeg … nå må bastoren åpne…
Hun ser på ham med et fast blikk og peker mot taket. Han følger blikket hennes, men ser bare mørke.
– Åpne!
Hun stirrer på en lang stokk han så vidt kan skimte ved røykovnene, og plutselig husker han det tolleren fortalte den dagen han ankom til dette embetet, om den underlige skikken de hadde her inne i skogene: At når noen døde skulle takluken åpnes, så sjelen ble fri. Et øyeblikk fylles han av tvil, for er ikke dette et uttrykk for hedendommen han er sendt hit for å bekjempe?
 
På den annen side, om det nå ikke kan føre til annen skade enn at rommet blir enda litt kaldere…
Han griper stokken hun stirrer på og greier etter noen forsøk å åpne den luken man ellers åpner for å slippe ut røyk. Et dryss av snø kommer ned i det samme, fint, som et pudder av hvitt gull i lysskjæret som plutselig faller ned igjennom åpningen i taket.
 
– Bastoren skal ha takk…

Roman: Det vokser et tre i Mostamägg

Forfatter: Britt Karin Larsen

Cappelen Damm forlag. 2009

Utdrag side 179 – 181Tekstutdrag 2 som PDFTokolonnenotat

Mennesket dør alene, sjelden får det dø i armene til et annet. Men når gamle trær i skogen dør, dør de der de hører til. Når de oppgir sine liv og faller, faller de blant dem de har stått nær, løvet deres blir til jord som gir liv og saft til nye slekter, og om menneskene lar dem i fred får de alltid bli hos dem som ved sommervindens hjelp strøk sitt løv mot deres, ga dem ly og sto dem nær.
Under trærne har folk sine veier, under susende kroner som bare sjeldent blir lyttet til, tett ved stammer som kanskje mennesker hvilte ved én gang, og deretter aldri mer.
 
Langs en vei ved norskegrensa kommer en flokk med leserbarn, de er på vei til presten. De flest av dem er barbente, for skoene, som de må spare, har de i konten. For å lese med presten to timer hver uke, slik at de kan bli konfirmert, vandrer de fire mil hver vei, starter tidlig dagen før og overnatter underveis. Disse unge som snakker sitt eget syngende språk har niste med seg, vann er det i bekkene, og de ler og driver gjøn med hverandre, slik gutter og jenter gjør, så timene langs veien føles ikke lange, tvert imot, for de som er glade for å komme sammen og vandre sammen kan det være langt mer forstemmende endelig å komme fram. For de fleste av dem blir det bare å sitte der, uten å bli hørt, samme hvor godt de har prøvd å forberede seg, for presten har ikke tid til å stille spørsmål til dem alle, og først og fremst er det bygdeungene som får lov til å svare på prestens spørsmål. For finneungene, som bare kommer av plikt, hva kan man vel vente at de skal drive det til her i verden?
 
Snart er de i kirkebygda der de vil ta skoene på. Der finnes også brudesteinen, for heller ikke bruder kan dra gjennom skogen med finstasen på, den må gjemmes til den siste delen av reisen. Når flokken med leserbarn nærmer seg bygda blir den tausere, mer vaktsom, for her er de ikke blant sine egne mer, her er de hos dem som ikke likte at deres forfedre en gang kom vandrende, enda de milevide skogene ikke ble brukt av andre enn jegere, og de blinkende vannene der, så lik Finlands sjøer og tjern, lå der og ventet med en rikdom av fisk som knapt noen brydde seg om.
Brått blir ungeflokken stille, de trekker seg inn mor veikanten, for det kommer noen mot dem, på vei mot skogen, det er lensmannen og hans menn som kommer i flokk og følge. Hvem er det nå de skal ta? Ved et grindsle står en kone og korser seg, og da hun får se finneungene, roper hun: – Nå blir det slutt på friheten for morderen i Mostamägg! Nå har han gått fri lenge nok!
 
De nakne føttene har sluttet å danse, nå fortsetter ungene i et mer nølende tempo. Hva mannen i Mostamägg kan ha gjort, vet de ikke, men når én finne gjør noe galt, tror jeg gjerne det samme om alle, og hvem viser seg i kirkebygda da, om en kan slippe?
Villmenn, drukkenbolter, knivstikkere, har de ikke fått høre det før, at de er av det folket som består av rå og primitive villmenn? Kanskje er det derfor så mange kaster ut røykovnene sine, fordi de gjør huset så svart innvendig, slik at folk kan tro de er skittenfeldige også. Enda det er nordmenn og svensker som aldri gjør seg skikkelig rene!
 
Nå griper en gutt en stein og kaster den, det er bare så vidt den ikke når lensmannen i sin uniform, under de andres halvt skremte, halvt beundrende blikk: – Pass deg, vil du bli arrestert i stedet for konfirmert?
 
Det går enda en halvtime før de er ved prestens hus, og langs gjerdene står det folk å snakker nå, om det følget som nettopp har passert.

-Det var visst på drapsmannens eget torp det skjedde… De tok seg losji hos en drapsmann, studentene, og nå ser en hvordan det gikk!
 
Mostamägg, dette stedet som har ligget hyllet i mørke, hvor mannen bare har vist seg i bygda hvis han skulle selge et bjørneskinn. Og kvinnfolket der er det knapt noen som har sett, men kanskje er hun ikke noe for øyet heller, for ville et skikkelig kvinnfolk tatt en som denne Taneli?
Noe har skjedd, som drar folk mot gjerdene, ved kryssene, for det som har skjedd rammer ikke dem selv, de har ingen grunn til å frykte for seg og sine, hvis de da ikke skulle frykte en mann som snart vil være bak lås og slå.

Roman: Før snøen kommer

Forfatter: Britt Karin Larsen

Cappelen Damm forlag. 2012

Utdrag side 305 – 308Tekstutdrag 3 som PDFTokolonnenotat
 
Senere på våren går Lina sammen med Märta på Svartmyra og plukker frosne tranebær. Når hun kommer til et sted med mange setter hun seg på huk og plukker, for ryggens skyld, den har ikke vært helt enig med henne i det siste. Det er ikke mye brystsyke blant finner, noen mener det kommer fra badstua, at den beskytter mot slikt, men det er en del ryggvondt bant dem som fra de var små måtte være med å dra stokksaga, være med på det som ble for tungt.
 
I Amerika er det kanskje ikke så ille å være fattig? I det siste brevet fra Daniel står det at der behandles alle likt, der finnes det ikke forskjell på fattig og rik, der har alle samme sjanse til å skaffe seg et godt liv, og der kreves det ikke inn så høye skatter at folk ikke makter å betale dem.
 
Taneli leste brevet høyt for Lina, slik han leser annet hun ber om, av og til så mye at han blir irritert, men da kan han ha det så godt, han som ennå ikke har tatt seg tid til å lære henne, så hun hadde greid det selv, da skulle hun sannelig sluttet å mase, da trengte han ikke ha følt seg så plaget!
Torpene på Tunturi er ikke gamle, men ett av dem er allerede forlatt, der har folket også gitt opp og reist til det landet der alt er mye bedre. Og kanskje var det det hun og Taneli også skulle gjort? Om nå sønnen deres hadde foreslått det i neste brev?
 
Det ville jo blitt en opplevelse, å komme til det store landet der alt er så annerledes, om ikke annet så bare for å se. Hun ville nok aldri ha blitt der, men så ville de få sett hvordan Daniel hadde fått det, han er visst i ferd med å bygge opp sin egen vesle farm, etter hva hun forstår, og han går visst i giftetanker også, har truffet en finnskogjente fra norskesiden som kom dit med foreldrene sine da hun bare var syv. Hun har visst glemt språket, men så ble det likevel en finnejente på finnegutten, midt i det fremmede! Kanskje blir det der som andresteder, at dit hvor man kommer som fremmede, finner man fram til sine egne og holder enda mer sammen? I staten Michigan skal det finnes gruver hvor nesten alle som arbeider er finner, og andre steder i Amerika skal det være sagbruk med nesten bare finner, og…
 
Men det er visst finner fra Finland. Finner som kommer fra finske og norske grenseskoger blir ikke registrert som finner når de kommer til Amerika, de er jo borgere av Norge og Sverige, og føres inn i protokollen som det. Om de ikke forteller historien til sine barn og barnebarn, at de en gang kom vandrende fra det østlige Finland, ja, helt fra Karelen og Russland, så vil den bli glemt! Det må hun få Taneli til å skrive til sønnen om, at når han får barn, så må han fortelle om sitt eget folk, om de som kom til de øde skogene mellom Sverige og Norge og greide seg første vinteren under vilkår som ingen andre ville ha greid, han måtte ikke glemme det, må ikke skamme seg over sitt eget folk!
 
Hun retter ryggen, setter hendene for munnen og blåser varme i dem, en får kalde fingre av å plukke frosne tranebær. Men så gode de er! De aller beste, og nettopp når de er frosne. Hun har ikke hørt at nordmenn og svensker har brydd seg så mye om tranebær, de vet kanskje ikke hvor godt det er? Og at disse bærene kan hindre skjørbuk, hindre tennene i å løsne? Det var Lykkens kilde som fortalte det en gang. Om at hvis han for sin del mente at han hadde løse tenner, da løp han i tillegg rundt og stappet friske skudd fra grana i munnen, det skulle visst gjøre nesten samme nytten.
 
Men disse skuddene smakte jo også godt, i likhet med tranebær hadde hun spist det selv, hvert år, uten å tenke at det skulle være spesielt sunt. Alt man gjorde uten å tenke over det her i livet, som likevel kunne føre til noe godt! Noe godt som resulterte i noe enda mer betydningsfullt, som når … som når …
Hun ser bort på datteren, som kunne vært Olufs kone i så mange år at en nesten kunne gitt opp å håpe, ser henne stå oppreist og stryke seg over korsryggen, endelig har magen fått den rundingen under skjørtet hun så lenge har håpet på.
 
(…)
Om somrene, når de har kunnet være hjemme litt og hjelpe til i slåttonna, har Lina fått lov å være sammen med dette første og hittil eneste barnebarnet, som da han var tre år gammel fikk fryde seg ved å holde en geitekilling i armene for første gang. Men nå er det slutt med geitene for deres del også. For å få råd til Daniels Amerika-billett måtte de i sin tid selge unna det som var igjen av utmark til skogselskapet, beiterett har de ennå, men bare for kuene.
 
Daniel kunne fått komme helt gratis til Amerika om han hadde gått med på å betale billetten med arbeid i en viss tid for et firma der borte, men av de andre hadde de hørt om disse kontraktene, at hvis en skrev under, var det begynnelsen på et slaveri som slett ikke alle kom ut av, som liknet slaveriet under bruksherrene på Finnskogen, hvor det også fantes mennesker som aldri ble fri for gjelden til den som en gang hadde gitt dem den nåden å bosette seg på brukets grunn.


Forslag til spørsmål

    • Hvorfor er det viktig å ta vare på tradisjoner?
      • Lina er redd kunnskapen skogfinnene hadde med seg skal forsvinne. Hvilke tradisjoner er viktig for deg?
      • Hva tenker Lina om Amerika?
      • Presten som besøkte den gamle døende kona gjorde noe som var uvanlig og utenkelig for en prest. Hva gjorde han? Hva var det som fikk ham til å gjøre dette? Hva kan få oss til å endre oppfatninger om rett og galt?

 

    • Skogfinnene ble gjerne sett på som annerledes av storsamfunnet.
      • Hva betyr det å være «annerledes»? Skal en stå fram eller gjemme seg? Skal en stå imot eller tilpasse seg? Kan det være bra å være annerledes?
      • Når slutter man å være “annerledes”?
      • ..men når én finne gjør noe galt, tror jeg gjerne det samme om alle, sa en bygdekone. Kan vi ha slike tanker i dag også, om andre grupper av mennesker?

 

  • Identitet
    • En av bokas karakterer, Noppi-Mattis, er også opptatt av å ta vare på språket: På stien mellom Lauvåsen og Mostamägg går en gammel mann og snakker til seg selv, slik tar han vare på det språket som snart vil være glemt. Hvor viktig er språket for deg og din identitet?
    • I filmen “Typisk norsk møter vi Inge som er etterkommer av skogfinnene. Han snakker om hvordan minoritetens identitet er blitt formet gjennom møte med storsamfunnet, og også hvordan storsamfunnet har tatt opp i seg noe fra minoriteten. Hvilke spor etter skogfinnene tror dere vi kan finne i dag?


 

Kilder

Halvorsen, J. o. (1991). Å tolke en episk tekst. I J. o. Halvorsen, Tekst og tanke (s. 66). Oslo: Universitetsforlaget.
Larsen, B. K. (2009). Det vokser et tre i Mostamägg. Cappelen Damm AS.
Larsen, B. K. (2012). Før snøen kommer. Cappelen Damm.
nrk.no. (2012, september 18). Hentet fra Bokprogrammet: https://tv.nrk.no/serie/bokprogrammet/MKTF01001612/18-09-2012#t=19m23s
 
 

Takk!

Vi vil gjerne takke Birger Nesholen, Skogfinske interesser i Norge, for å ha lest gjennom og kommet med innspill til opplegget. Tusen takk også til forfatter Britt Karin Larsen for at vi kunne bruke hennes bøker som bakgrunn for mer innsikt i skogfinnene som nasjonal minoritet.